Jeg var jo stolt grensejeger i det kalde nord og oppholdet mitt langs russergrensa har gjort så stort inntrykk på meg og gitt meg så mange erfaringer at jeg fortsatt snakker om det titt og ofte. Det kan være at jeg har opplevd noe liknende i forsvaret som det jeg opplever i en spesiell situasjon eller bare skal skryte. Da blir det ofte at jeg langer ut lange fortellinger og historier fra min tid som grønnkledd.
Jeg har også merket at dette ikke er uvanlig fra andre som har vært inne. Hvis det er en gruppe unge mennesker og en plutselig nevner militæret blir ofte gruppa splittet i to. En gruppe med de som har vært uniformert, og en annen med de som av forskjellige grunner (ofte at de er jenter) ikke har vært det. Alle skal som regel fortelle om helvetesøvelser, morsome hendelser, teit befal også videre også videre. Er man en mindre gruppe må ofte de som ikke har vært militante høre på dette, da de ikke har muligheten til å prate om noe annet.
Da kommer jo spørsmålet ubønnhørlig: Er det spennendes å høre på eks-militære som forteller historier og trekker paralleller til tjenestetiden? Eller er det rett og slett drepen og at vi har et forbedringspotensial i å ikke nevne militæret så mye?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Jeg snakker aldri om tida da jeg var inne... Aldri. Av den enkle grunn at det ikke gjorde noe inntrykk på meg som helst. Og fordi det ikke skjedde stort mens jeg var inne. (Shit, bare ved å fornekte det merker jeg en utrolig trang til å plapre i vei med hvem som helst om det... HJELP! Vi må skjerpe oss!)
Tja, det kan nok til tider bli litt mykje av det. Som du sa, i små grupper, der 2/3 er reformerte eks-militante, kan dei (u)heldige som ikkje har fått med seg desse erfaringane lett gå litt lei. Vi sjønner liksom at "befal er teit" og "helvetes-øvelser suger" etter to-tre runder med mimring. Men morsome historier av typen "vi barberte augenbryna av en på rommet" og liknande er greit! :)
Legg inn en kommentar