En ting jeg i lang tid har lagt merke til er hvor ofte vitsen om de to tomatene som går over en vei og en blir kjørt over, hvorpå den andre sier: "Kom igjen, ketchup" blir tatt opp blant folk jeg menger meg med. Hva er det som gjør at folk blir så fascinert av den? Denne ganske uskyldige og kanskje ikke veldig festelige vitsen.
Mange snakker om den gangen de skjønte den omtrent på samme måte som foreldrene våre snakker om hvor de var da Oddvar Brå brakk staven (au!). Selvfølgelig bortsett fra at fosilene våre hadde et felles tidspunkt. Men jeg hører ofte om folk som har veldig god kontroll på når og i hvilke omgivelser de var i da de skjønte ketchup-"catch up"-ordspillet. Er det dette som gjør at vitsen gjør så stort inntrykk på folk? Spørsmålet går ut til begge leserne av denne bloggen!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
det er kanskje nettopp det som gjør vitsen så stor. min opplevelse var sammen med venninna som nå er i garden, på skjærgårdsfestival for noen år siden. vi sendte den inn til festivalavisa, og brukte den som standard sjekkereplikk til alle vi ble kjent med. stor opplevelse, med andre ord.
Jeg husker hvor jeg var fordi jeg ble så flau over å ikke ha skjønt ordspillet før. Jeg satt i ei gammel spisestue og venta på at kjæresten min skulle komme hjem, hun var ute og fløy. Sikkert noe skoleting eller studievenner. Jeg leste blogger her og der. Det er under et år siden.
Grunnen til at jeg kommenterer lite her er at blogspot gjør det veldig vanskelig for meg å signere med noe annet enn den gamle blogspot-kontoen min, som igjen fører til at jeg må skrive inn brukerinfo hver gang i stedet for at nettleseren min husker den. Måtte blogspot gå hen og dø!
For øvrig er jeg sikker på at du har minst tre lesere...
@madeleine: Sjekka dere opp alle dere ble kjent med?
Takk for at du forklarte ordspillet for meg, det har gått meg hus forbi.
thomas: jeg vet ikke om du har hørt om skjærgårdsfestivalen. den har veldig mye bra for seg - åndelig og musikalsk, men la oss innse fakta: en øy stappfull av ungdommer, jenter og gutter, type kristne, det blir mye sjekking selv om man egentlig bare blir kjent. mer eller mindre vellykket, dog.
Burde jeg være veldig flau hvis jeg sier at jeg aldri har tenkt på akkurat det der før?
Det viktigste her er jo at man gjerne fortalte den vitsen uten å ha forstått ordspillet gjennom hele barndommen - plutselig blir verdens dårligste punchline hundre ganger bedre.
Legg inn en kommentar